Under et nylig besøk til Chile dro jeg rett opp til Pochoco, et av mine favorittfjell i nærheten av Santiago. Der ble jeg møtt av at hver eneste løypetilgang var blitt blokkert med plakater med beskjeden «Privat eiendom. Ikke gå inn». Hvis det nye grunnlovsutkastet blir godkjent under den nasjonale folkeavstemningen 4. september – tenkte jeg, mens jeg overveide hvorvidt jeg skulle hoppe over gjerdet eller ikke – vil situasjoner som dette aldri kunne oppstå. Tilgang til det som kalles «offentlige fellesgoder», som fjell, isbreer, innsjøer, elver og strandlinjer, vil da være universelt og basert på ansvarlig bruk. Til forskjell fra dagens lov blir den sosiale og økologiske funksjonen ved eiendomsretten her nevnt gjentatte ganger og underordnet verdier som offentlig interesse, naturvern og interessene til samtidige og fremtidige generasjoner.

Hvis chilenere bestemmer seg for å skrinlegge grunnloven fra 1980, et arvegods fra Pinochets diktatur, vil de faktisk besitte den mest økologisk orienterte grunnloven i verden. Ikke bare kvitter det nye dokumentet seg med artikler som var ansett som problematiske i den nåværende (som privatisering av vann): det går lenger enn noe annet i å anerkjenne naturens rettigheter, statens plikt til å beskytte miljøet, samt behandling av dyr basert på empati og respekt. Fra første paragraf definerer det Chile som en økologisk stat som anerkjenner det tette forholdet mellom mennesker og natur; det plikter å fostre en økologisk bevissthet blant innbyggerne, og det vier et helt kapittel til beskyttelsen av natur og miljø, og signaliserer med dette – blant annet – behovet for at staten forebygger og tilpasser seg øko- og klimakrisen.

Har skapt kontroverser

Sett fra perspektivet til de som studerer naturen og miljøets plass i konstitusjonell lov, ser grunnlovsutkastet ut som enhver miljøforkjempers drøm. Selv om Ecuador og Bolivia er blant landene som oftest blir nevnt i sammenheng med grønn konstitusjonalisme, er det chilenske grunnlovsutkastet det første som inkluderer miljømessige betraktninger såpass grundig og detaljert. På den ene siden er miljørettferdighet inkorporert gjennom konseptet buen vivir eller «godt liv» (også nedfelt i lovene til Chiles andinske naboland), forstått som en harmonisk balanse mellom menneskelige individer, samfunnet og naturen. Den tilskriver også mennesker retten til et rent miljø (hvilket gjenspeiler FNs nylige dictum), ren luft, rent vann og energi. På den andre siden er natur- og miljørettferdighet like prominent, med etableringen av en nasjonal ombudsperson og regionale representanter med oppgaven å sikre at private og offentlige aktører innfrir sine plikter til naturen, miljøet og biomangfold. Men vil den gå gjennom?

I oktober 2020 stemte 78 prosent av velgerne for at Chile behøvde en ny grunnlov, og 79 prosent stemte for at en fullt valgt grunnlovsforsamling skulle gjøre jobben. For aller første gang hadde forsamlingen nesten identisk antall menn og kvinner (78 menn og 77 kvinner), og inkluderte dessuten 17 seter for medlemmer av urfolksgrupper som historisk sett har vært utelatt fra den politiske beslutningsprosessen. Etter ett års arbeid ble det endelige grunnlovsutkastet fremlagt i begynnelsen av juli. Det som er overraskende, er at dagens meningsmålinger, etter at en overveldende stemmeandel anerkjente behovet for et nytt rettslig rammeverk, viser at det kanskje ikke vil bli godkjent av det simple flertall som kreves. Én forklaring er at det nye dokumentet har mange andre trekk som har skapt kontroverser, deriblant anerkjennelsen av Chile som en flernasjonal stat (av noen ansett som en oppskrift på løsrivelse); oppramsingen av en lang liste med sosioøkonomiske menneskerettigheter som, hvis utilfredsstilte (frykter noen), vil føre til et uendelig juridisk etterslep; og svekkelsen av presidentrollen sammen med styrkningen av kongressen, direkte demokrati og konsultasjon. En systematisk feilinformeringskampanje, drevet av høyreekstreme grupper både i sosiale medier og fra dør-til-dør (til og med utdeling av falske tekster forkledd som det offisielle grunnlovsutkastet), har heller ikke vært til hjelp: med 178 sider og 388 artikler er det få som leser teksten som helhet, og mange nekter også å lese den på prinsipielt grunnlag og fornekter hele prosessens legitimitet.

Alternativet er uholdbart

Som en av dem som har tatt seg bryet med å gå gjennom det, er mitt syn at forslaget er langt fra perfekt, men at det likevel er mer å berømme enn å motsette seg. Skulle den bli godkjent, vil den chilenske grunnloven sikre at kvinner utgjør minst halvparten av medlemmer ved statlige institusjoner; den vil styrke den politiske makten til regioner og kommuner (stadig manglende); og den vil, for å gå tilbake til begynnelsen, sette på plass et nytt rettslig rammeverk som ikke er basert på trangsynt antroposentrisme og hig etter økonomisk vekst, men på anerkjennelsen av at vi trenger en ny avtale med naturen som starter med å innse vår sammenveving. For noen vil dette kanskje høres drømmende ut, men alternativet er uholdbart. I et land som livnærer seg på uthenting og utnyttelse av naturressurser som mineraler, fisk og jordbruk, vil søken etter å minimere kostnadene ved disse aktivitetene, ikke bare for mennesker som bor i «offersoner», men for andre arter og naturen generelt, allerede være et stort fremskritt.

I et land med omfattende nasjonalparker og reserver, samt unike økosystemer som strekker seg inn i nabolandene, vil det å anerkjenne behovet for samarbeid mellom staten, regioner, kommuner, lokalsamfunn og til og med territorielle myndigheter utover statens jurisdiksjon være i tråd med ideen om «polysentrisk styring», som av mange er ansett som oppskriften på å ta bedre og mer rettferdige miljømessige beslutninger. Til sist skaper det faktum at miljømessige betraktninger gjennomsyrer hele grunnlovsteksten (fra statens forpliktelse til å opprette en finansiell og økonomisk politikk for bærekraftig og harmonisk utvikling med naturen, til omstillingen til fornybare energikilder, videre til promoteringen av sirkulære økonomier) et inntrykk av at ideen om en «økologisk» stat ikke bare er kosmetisk, men helt grunnleggende i det nye rammeverket.

Å nyte Pochocos topp uten å bryte loven

Den største utfordringen hvis lovteksten blir godkjent, vil selvsagt være dens implementering. Å frembringe alle disse ideene og aspirasjonene vil ta år, kanskje tiår. Det vil kreve å snu opp ned på standard tenkemåte, hvor bevisbyrden hviler på de som vil bevare – heller enn utnytte – naturen. Det vil kreve å omkoble folkets og de offentlige myndighetenes verdier, fra presidenten til lovgiverne til dommerne. Og det vil virkelig teste hvorvidt det er mulig å innføre en fungerende politisk og rettslig modell hvor ikke bare mennesker og deres institusjoner anses for å ha status. Nå som landet står ved et veiskille, kan Chile bli en modell for andre rundt i verden når det gjelder overganger til et nytt paradigme, eller falle tilbake til dagens systematisk sviktende rammeverk. For min del håper jeg at det blir et land hvor man ikke må bryte loven for å nyte utsikten fra Pochoco-toppen.

Columna publicada originalmente en Morgenbladet